Av senioradvokat Mira Levánd Bergsland, Wikborg Rein Advokatfirma AS

Konkursdomstolens domsmyndighet i omstøtelsessaker med utenlandsk saksøkt

Høyesterett bekreftet i HR-2017-1297-A ("Bergen Bunkers-dommen") at norske domstoler har domsmyndighet i omstøtelsessaker med utenlandsk saksøkt anlagt av norsk konkursbo ved ordinært søksmål etter tvisteloven § 4-3. Spørsmålet om konkursdomstolens domsmyndighet i omstøtelsessaker med tilsvarende partsforhold anlagt ved skifteprosess etter konkursloven § 145 annet ledd  har derimot ikke blitt behandlet av Høyesterett før nylig. Høyesterett behandlet dette spørsmålet i kjennelse av 29. mars 2019, HR-2019-623-U, og i denne artikkelen vil kjennelsen kort gjennomgås.

HR-2019-623-U gjaldt spørsmål om avvisning av en omstøtelsessak anlagt for konkursdomstolen Oslo byfogdembete ved skifteprosess, av et norsk konkursbo ("A") mot en utenlandsk kontraktsmotpart med alminnelig verneting i Nederland ("B") på grunn av manglende domsmyndighet. Avvisningsspørsmålet ble først behandlet av Oslo byfogdembete og Borgarting lagmannsrett, før det fikk sin endelige avgjørelse i Høyesterett. Konkursboet A fikk medhold i samtlige instanser.

Spørsmålet ankeutvalget måtte ta stilling til var om konkursdomstolen har domsmyndighet til å behandle tvister i konkurs med utenlandsk saksøkt anlagt ved skifteprosess etter konkursloven § 145 annet ledd, eller om slike saker må anlegges for Oslo tingrett ved ordinært søksmål etter tvisteloven § 4-3.

Konkursloven har bestemmelser om konkursdomstolens saklige og stedlige domsmyndighet i lovens tredje del. Når det gjelder omstøtelseskrav følger det av konkursloven § 145 annet ledd, jf. § 154 og § 146, at konkursdomstolens domsmyndighet kun begrenses av en "ufravikelig vernetingsregel".

A anførte at så lenge konkursdomstolen er stedlig kompetent og annen preseptorisk vernetingsregel ikke eksisterer, innebærer det at konkursdomstolen har domsmyndighet til å avgjøre omstøtelsessaker både ved skifteprosess og ved ordinært søksmål ved allmennprosess. B anførte derimot at konkursloven § 145 annet ledd, og hvordan denne er forstått i Rt. 2004 side 1018 og det etterfølgende lovgiverutsagnet i Prop. 88L (2015-2016), stengte for at Oslo byfogdembete kunne behandle den aktuelle omstøtelsessaken ved skifteprosess, og at saken i stedet skulle ha blitt anlagt for Oslo tingrett ved ordinært søksmål i samsvar med tvisteloven § 4-3 annet ledd. Dette fikk B ikke medhold i.

Ankeutvalget viste til at ordlyden i tvisteloven § 4-3, som får tilsvarende anvendelse i konkurssaker så langt den passer og ikke annet er bestemt, jf. konkursloven § 149, indikerer at bestemmelsen er fravikelig, og kun angir verneting dersom annet norsk verneting ikke finnes. I den aktuelle omstøtelsessaken fantes derimot et alternativt verneting utpekt av konkursloven § 145 annet ledd, nemlig konkursdomstolen Oslo byfogdembete. Eksistensen av et slikt alternativt verneting ble avgjørende for ankeutvalget.  

Det hitsettes i denne forbindelse fra avsnitt 14 i kjennelsen, hvor ankeutvalget oppsummerer forholdet mellom konkursloven § 145 annet ledd og tvisteloven § 4-3:

"(14) Ankeutvalget viser til at bestemmelsene i tvisteloven første del bare får tilsvarende anvendelse "så langt de passer og ikke annet er bestemt", jf. konkursloven § 149 første ledd. Etter konkursloven § 145 andre ledd er det bare saker som etter reglene om tvunget verneting skal gå for annen domstol, som er unntatt fra konkursdomstolens kompetanse. Tvisteloven § 4-3 andre ledd er ingen ufravikelig vernetingsregel, men en subsidiær regel som har til formål å fastsette et verneting hvor man ellers ville manglet en vernetingsregel. Dette er ikke tilfellet i vår sak, da konkursloven § 145 andre ledd bestemmer at konkursdomstolen også kan avgjøre spørsmål om omstøtelse."

Ankeutvalget avviste deretter at Rt. 2004 side 1018 kunne lede til en annen forståelse av forholdet mellom nevnte bestemmelser, under henvisning til Bergen Bunkers-dommen:

"(17) Til dette vil ankeutvalget bemerke at problemstillingen i Rt-2004-1018 var om konkursloven § 145 andre ledd ga grunnlag for "domsmyndighet i søksmål mot et selskap som ikke har annet verneting i Norge" (avsnitt 1). Høyesterett la i den saken til grunn at selskapet ikke hadde verneting i Norge etter de alminnelige reglene. Høyesterett fant det nærliggende at det med bestemmelsen i § 145 andre ledd ikke har vært tilsiktet å foreta "noen utvidelse av norske domstolers internasjonale domsmyndighet", men at "formålet var å gi domstolene i konkurssaker samme saklige kompetanse som de ordinære domstoler" (avsnitt 39).

(18) HR-2017-1297-A, som ble avsagt etter endringslov 17. juni 2016 nr. 55, innebærer en fravikelse av Rt-2004-1018 på et vesentlig punkt ved å oppstille en generell regel om norsk domsmyndighet etter tvisteloven § 4-3 i saker om omstøtelse i konkurser som er åpnet i Norge. Da norske domstoler har domsmyndighet etter tvisteloven § 4-3 første ledd, er det i vår sak ikke tale om å bruke konkursloven § 145 til en "utvidelse" av den internasjonale domsmyndigheten, men å gi Oslo byfogdembete samme saklige kompetanse som de ordinære domstolene."

Ankeutvalget kom etter dette til at lagmannsrettens lovtolkning var korrekt (avsnitt 19) og forkastet anken fra B.

Ankeutvalget stadfestet altså at Oslo byfogdembete har domsmyndighet i omstøtelsessaken anlagt av konkursboet A ved skifteprosess mot det utenlandske selskapet B, med hjemmel i konkursloven § 145 annet ledd.

Selv om Oslo byfogdembete nevnes spesielt i kjennelsen, avklarer ankeutvalget i HR-2019-623-U rettstilstanden for konkursdomstolenes domsmyndighet generelt. Til tross for arbeidsfordelingen mellom Oslo tingrett og Oslo byfogdembete, og Oslo byfogdembetes status som spesialdomstol, omtales domstolen kun fordi dette er domstolen som i den aktuelle saken behandlet konkursboet etter konkursloven § 146 første ledd, jf. kjennelsen avsnitt 11.

Ankeutvalgets standpunkt i HR-2019-623-U er tilsynelatende ikke i samsvar med den rettsoppfatningen departementet gir uttrykk for at er gjeldende rett i Prop. 88L (2015-2016), herunder at norske domstolers domsmyndighet i omstøtelsessaker med utenlandske saksøkte er begrenset til saker anlagt ved ordinært søksmål for Oslo tingrett.

Bergen Bunkers-dommen sammenholdt med HR-2019-623-U etablerer således, allerede før endringslov 17. juni 2016 nr. 55 (som vil gi konkursdomstolen internasjonal domsmyndighet) trer i kraft, at konkursdomstolen har generell domsmyndighet. Konkursdomstolen kan derfor i dag behandle enhver omstøtelsessak, uavhengig av valgt prosessform (skiftetvist eller alminnelig søksmål) og av om saksøkte er norsk eller utenlandsk, så lenge konkurs er åpnet i Norge.

Etter Bergen Bunkers-dommen og HR-2019-623-U er det følgelig klart at alle landets tingretter, som konkursdomstoler, vil ha kompetanse til å behandle enhver omstøtelsessak de får seg forelagt.

Tips en venn Skriv ut
Web levert av CustomPublish AS